I fotballens himmel
Jeg holder en knapp på Spania. Men det er en bitteliten knapp. Den siste kampen i verdensmesterskapet ser jeg for meg som en åpen kamp der marginene vil avgjøre.
Spanjolene har en enestående evne til å holde ballen i laget, men scorer få mål. Nederlenderne er gode til å score på de sjansene de får. Ja, en mann som Wesley Sneijder kan prestere å score på noe som bare ser ut som en halvsjanse.
Hos Spania avhenger mye av David Villa. I semifinalen mot Tyskland så han ikke så giftig ut som i tidligere kamper. Hvis Villa virkelig i kampens begynnelse ser ut til å ha tapt sin brodd, tror jeg trener Vicente del Bosque vil sette innpå Fernando Torres. Selv om Torres ikke er i toppform, har han en egen evne til å skape rom omkring seg.
Jeg har vært til stede på fem VM-finaler, fra 1982 til 1998.
Jeg håper at dagens finale ikke vil likne på finalen mellom Brasil og Italia i USA i 1994. Den endte med 0-0 etter ekstraomganger, og måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse. Til min glede vant Brasil. Men 1994-finalen ble ikke en av VMs store finaler.
Jeg tror ikke på et resultat som det Frankrike greide på hjemmebane 1998, med tre mål mot null til Brasil. Jeg tror heller ikke at noen av dagens lag er så overlegne som Italia var i 1982, da italienerne slo vesttyskerne 3-1.
Et resultat som det i 1990 er kanskje mer sannsynlig. I Roma vant Vest-Tyskland 1-0 over Argentina på et straffespark i sluttminuttene.
Det vi kan håpe på er en finale som den i Mexico by i 1986. Det var 114 500 tilskuere på det mektige Azteca stadion. Argentina anført av Diego Maradona møtte Vest-Tyskland anført av Karl-Heinz Rummenigge.
Etter 22 minutter scoret Jose Luis Brown for Argentina. Tidlig i andre omgang la Jorge Valdano på til 2-0. Da det gjensto bare et drøyt kvarter av kampen, så argentinerne ut til å ha kampen i lomma. Så, i det 73. minutt, reduserte Rummeniggge. I det 81. minutt utliknet Rudi Völler.
Det var blitt meget tett, hett og svett på Azteca. For meg, som holdt med Argentina, hadde kampen fått det verst tenkelige forløp. Jeg hadde sett tyskerne i fire kamper i Mexico og kjente deres utrolige seighet.
Maradona slo en åpnende pasning fra midtbanen fram til Jorge Luis Burruchaga. Han stormet mot mål. Slitne tyskere greide ikke følge ham. Burruchaga plasserte sitt skudd utagbart for den tyske keeper Toni Schumacher.
Fløyta gikk.
Det begynte å drysse sølvkonfetti over Azteca stadion. Konfettien og jubelen blandet seg til et underlig brus. Jeg hadde en følelse av å være kommet til himmelen, fotballens himmel.
Det er en følelse jeg aldri før eller seinere har hatt. Spania og Nederland må spille utrolig godt hvis dagens finale skal gi meg en smak av den himmel-følelsen.
5 kommentarer
Permalink
Del med andre
