I fotballens himmel
Jeg holder en knapp på Spania. Men det er en bitteliten knapp. Den siste kampen i verdensmesterskapet ser jeg for meg som en åpen kamp der marginene vil avgjøre.
Spanjolene har en enestående evne til å holde ballen i laget, men scorer få mål. Nederlenderne er gode til å score på de sjansene de får. Ja, en mann som Wesley Sneijder kan prestere å score på noe som bare ser ut som en halvsjanse.
Hos Spania avhenger mye av David Villa. I semifinalen mot Tyskland så han ikke så giftig ut som i tidligere kamper. Hvis Villa virkelig i kampens begynnelse ser ut til å ha tapt sin brodd, tror jeg trener Vicente del Bosque vil sette innpå Fernando Torres. Selv om Torres ikke er i toppform, har han en egen evne til å skape rom omkring seg.
Jeg har vært til stede på fem VM-finaler, fra 1982 til 1998.
Jeg håper at dagens finale ikke vil likne på finalen mellom Brasil og Italia i USA i 1994. Den endte med 0-0 etter ekstraomganger, og måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse. Til min glede vant Brasil. Men 1994-finalen ble ikke en av VMs store finaler.
Jeg tror ikke på et resultat som det Frankrike greide på hjemmebane 1998, med tre mål mot null til Brasil. Jeg tror heller ikke at noen av dagens lag er så overlegne som Italia var i 1982, da italienerne slo vesttyskerne 3-1.
Et resultat som det i 1990 er kanskje mer sannsynlig. I Roma vant Vest-Tyskland 1-0 over Argentina på et straffespark i sluttminuttene.
Det vi kan håpe på er en finale som den i Mexico by i 1986. Det var 114 500 tilskuere på det mektige Azteca stadion. Argentina anført av Diego Maradona møtte Vest-Tyskland anført av Karl-Heinz Rummenigge.
Etter 22 minutter scoret Jose Luis Brown for Argentina. Tidlig i andre omgang la Jorge Valdano på til 2-0. Da det gjensto bare et drøyt kvarter av kampen, så argentinerne ut til å ha kampen i lomma. Så, i det 73. minutt, reduserte Rummeniggge. I det 81. minutt utliknet Rudi Völler.
Det var blitt meget tett, hett og svett på Azteca. For meg, som holdt med Argentina, hadde kampen fått det verst tenkelige forløp. Jeg hadde sett tyskerne i fire kamper i Mexico og kjente deres utrolige seighet.
Maradona slo en åpnende pasning fra midtbanen fram til Jorge Luis Burruchaga. Han stormet mot mål. Slitne tyskere greide ikke følge ham. Burruchaga plasserte sitt skudd utagbart for den tyske keeper Toni Schumacher.
Fløyta gikk.
Det begynte å drysse sølvkonfetti over Azteca stadion. Konfettien og jubelen blandet seg til et underlig brus. Jeg hadde en følelse av å være kommet til himmelen, fotballens himmel.
Det er en følelse jeg aldri før eller seinere har hatt. Spania og Nederland må spille utrolig godt hvis dagens finale skal gi meg en smak av den himmel-følelsen.
Foran bronsefinalen
Min forfatterkollega Dag Solstad har aldri hatt annet en forakt til overs for bronsefinalene i verdensmesterskapene i fotball. Han mener dette er stevnemøter for tapere. Av redsel for å pådra meg Solstads vrede turte jeg derfor ikke dra på bronsefinalene i de tre første VM vi sammen skrev bøker fra. Dermed gikk jeg i Spania i 1982 glipp av kampen om bronsen, som Polen vant med 3-2 over Frankrike. Det var en medalje polakkene var ganske fornøyde med, og laget fikk en varm mottakelse ved hjemkomsten til Warszawa.
I Mexico i 1986 stilte jeg ikke opp da Frankrike tok bronsen med 4-2 over Belgia. Og i Italia fire år seinere sto jeg over da hjemmelaget beseiret England med 2-1 i bronsefinalen. Men i USA i 1994 overvant jeg min angst for Solstad og reiste ut til The Rose Bowl utenfor Los Angeles for å se Sverige spille om bronsen mot Bulgaria. Jeg hadde noen gode grunner til det. Først og fremst var det at jeg hadde fulgt Sverige tett under hele mesterskapet. Det talte også med at jeg hadde en datter, den gangen fem år gammel, som var bosatt i Göteborg med sin mor. Hvis Sverige vant, slik jeg hadde god tro på, ville jeg gjerne kunne fortelle min datter at pappa var der og så det hele. Bulgaria hadde i USA gjort en flott turnering, som kulminerte med at Tyskland ble slått 2-1 i kvartfinalen. Deretter røyk bulgarerne med 1-2 mot Italia i semifinalen.
Sverige hadde også gjort en flott turnering, der høydepunktet var seieren kvartfinalen mot Romania. Den ble avgjort på straffesparkkonkurranse etter at det sto 2-2 etter ekstraomgangene. I semifinalen ble Brasil for mektig, og svenskene tapte 0-1. I Rose Bowl på den heite julidagen for seksten år siden noterte jeg meg at bulgarerne så slitne ut. Jeg skrev i VM-boka at jeg antok at de var fyllesjuke. Dette begrunnet jeg med at bulgarerne selv hadde sagt at de hadde feiret seieren over Tyskland med noen små glass. Så hadde de kanskje trøstet seg etter tapet for Italia med noen flere små glass.
Det gikk unna for svenskene.
I Solstads og min VM-bok skriver jeg:
"8 minutter: Brolin 1-0.
30 minutter: Mild 2-0.
37 minutter: Larsson 3-0.
39 minutter: Andersson 4-0."
Og 4-0 ble det. De svenske bronsemedaljørene vendte hjem til en heltemottakelse i Stockholm.
For små land kan det å ta bronse være stort. Vi ville knapt ha husket ha det norske fotballandslagets innsats under OL i Berlin i 1936 dersom laget ikke hadde tatt bronsen. Den dag i dag snakker vi med respekt om det norske Bronselaget.
I Frankrike i 1998 gjorde Kroatia en meget bra turnering. Det toppet seg med seier 3-0 over Tyskland i kvartfinalen. I semifinalen ble det tap med 1-2 for Frankrike. Dermed møttes Kroatia og Nederland i bronsfinalen. Kroatene vant 2-1, til hemningsløs jubel i Zagreb. I 2002 slo Tyrkia hjemmelaget Sør-Korea 3-2 i bronsefinalen. Jubelen var kanskje ikke hemingsløs i Istanbul, men den var stor. Jeg var i 2006 i Tyskland for TV2, men dessverre ikke på kampen, da vertsnasjonen møtte Portugal i striden om bronsen og vant 3-1. Gatescenene i Berlin var så livlige at en skulle trodd tyskerne hadde vunnet gull.
Hvor vil jeg hen med alt dette? Ganske enkelt påpeke at bronsefinalen i VM ikke nødvendigvis er betydningsløs. Det kommer an på hvem som spiller. Nå møtes Uruguay og Tyskland på lørdag kveld til bronsefinale i Port Elizabeth. Det er førti år siden.Uruguay og Vest-Tyskland møttes i en tilsvarende finale, i Mexico i 1970. Da vant vesttyskerne 1-0.
Jeg håper og tror at de to landene stiller med sine beste lag i Port Elizabeth, og at vi får en hard og godt kjempet kamp om bronsen. Det unge tyske laget bør være sultent på en medalje. Uruguay har Sør-Amerikas ære å spille for. Siden tapet for førti år siden har Uruguay ikke oppnådd stort i VM. En medalje vil derfor bli satt betydelig pris på i Montevideo. Som en som har hjerte for søramerikansk fotball håper jeg naturligvis på seier til Uruguay. Hva er det som taler for det? Uruguay spilte en god semifinale mot Nederland, og var i perioder av kampen bedre en motstanderne. Uruguay er godt organisert defensivt, og kan - slik som spanjolene - greie å demme opp for den tyske kontringsfotballen.
I skrivende stund vet jeg ikke om den briljante spissen Luis Suárez får spille. Han måtte stå over mot Nederland på grunn av det røde kortet han fikk i kvartfinalen mot Ghana, og fraværet av Suárez var merkbart i semifinalen. Det har vært snakk om at FIFA ville gi ham en tilleggstraff slik at han også må stå over bronsekampen. Men de høye herrer i FIFA har ikke vært så elskverdige at de har opplyst noe om dette på FIFAs internettsider. Jeg håper på Suárez i samspill med Diego Forlán, som faktisk stadig kan bli mesterskapets toppscorer. Det kan de forsåvidt bli begge to, hvis det skulle bli en uventet uruguayansk målorgie.
Hva taler i favør av Tyskland? Det tyske laget har scoret som intet annet lag i dette mesterskapet. Unge Thomas Müller bør være på plass igjen etter karantenen mot Spania. Han representerer den ungdommelige djervheten som har gjort det så spennende å se Tyskland i aksjon i Sør-Afrika, men som manglet mot Spania. Da ble det målløst for tyskerne. Det ville likne dem å komme fryktelig tilbake.
Revolusjon i Sør-Amerika?
Det som så ut til å kunne bli Sør-Amerikas verdensmesterskap ble Europas mesterskap. Hva slags konsekvenser vil det få for fotballtenkingen i Sør-Amerika at kontinentet ble stående uten noe lag i VM-finalen? Kan vi vente oss en revolusjon i Sør-Amerika?
Jeg tror ikke det. Men jeg har en tro på, og et håp om, at det vil bli noen reformer i den søramerikanske fotballen. Særlig gjelder dette for lag som Brasil og Argentina.
I den amerikanske avisa International Herald Tribune - som har hatt en bred dekning av VM i Sør-Afrika - skriver kommentatoren Jeré Longman at Diego Maradona ikke hadde en plan for forsvaret sitt under kampen mot Tyskland. Jeg er ikke enig i dette. Det Maradona manglet var en plan B for angrepsspillet til Argentina.
Da Lionel Messi gang på gang kjørte seg bom fast i hopen av spiller i det tyske midtforsvaret, burde Maradona ha iverksatt en plan B. Den burde bestått i å trekke Messi lengre bakover på banen, eller flytte ham ut på vingen, for å skape åpninger i spillet. En plan B burde også ha bestått i å lære av tyskerne og kjøre flere kontringer, vise større gjennombruddshissighet.
Tyskland beseiret England 4-1 og Argentina 4-0 ved hjelp av sin effektive kontringsfotball. Dette må Brasil og Argentina lære av. Paraguay og Uruguay har allerede utviklet mer kontringsvilje enn Brasil og Argentina.
Dette betyr ikke at braslianerne og argentinerne skal kaste på båten sin stil med mye ballbesittelse og dribleraid gjennom motstanderens sentrallinje. Det betyr at Brasil og Argentina må søke etter større variasjoner i spillemønsteret. Noen ganger spille trangt i midten og håpe på et gjennomløp som det Robinho fikk mot Nederland i kvartfinalen, og som ga 1-0 til Brasil. Noen ganger slå kontra med hurtig vingspill og hele laget i angrep.
Jeg er ganske sikker på at dette allerede diskuteres livlig både i Rio de Janeiro og Buenos Aires. Verken i Brasil eller Argentina blir det tatt lett på VM-fiaskoen. Analytikerne er nok i full sving.
Mest om å gjøre er det for Brasil. Når landet om fire år - og fire år går fort! - skal arrangere VM på hjemmebane, må landslaget ha en vinneroppskrift som er bedre enn den Brasil hadde i Sør-Afrika. Brasil må da ikke la seg slå så enkelt som laget lot seg slå av Nederland i årets kvartfinale.
Det dreier seg også om lagmoral. Brasilianerne må ha en moral i laget som gjør at det greier å løfte seg etter en kalddusj som den Nederlands utlikning var. Brasil er vant til å dominere spillet. Det gjorde Brasil i første omgang mot Nederland. Da nederlenderne utliknet, falt Brasils spill sammen. Brasil må kunne tåle en trøkk, og så gripe dominansen tilbake.
Det dreier seg om disiplin. Sånne toskete ting som Felipe Melos spark mot Arjen Robben må for enhver pris unngås. Da Melo fikk det røde kortet på stillingen 1-2, var løpet i praksis kjørt for Brasil.
Bort med primadonnanykkene! Nettopp i motgang gjelder det å ikke bli sur og rå, men være seig og saftig.
Det Sør-Amerika nå kan håpe på er bronsemedaljer til Urugay. Det vil være et plaster på såret. Men såret er på ingen måte grodd. For Brasils del vil det ikke være grodd før landslaget vinner VM på Maracanã stadion i Rio den Janeiro i 2014.
Jeg har vært noen ganger på Maracanã. I 1978 kom jeg til Rio etter en lang tur gjennom Amazonas. Jeg var solsvidd og myggstukket, med rifter i kaki-klærne mine, og så ut som en ekte brasilianer fra jungelen. Jeg dro til Maracanã for å se en kamp mellom Rio-lagene Flamengo og Vasco da Gama. Tjukt av folk. Hett som helvete. Stor stemning.
I pausen var det kø foran bodene som solgte maté. Det er en søramerikansk te som lages av planten yerba buena. Denne teen er mest vanlig i Argentina, men drikkes også i Brasil. En ung, lyslugget turisttype skjønte ikke hvordan han skulle unngå å bli sneket på i i maté-køen. Jeg tenkte at jeg skulle hjelpe ham, og spurte: - Where do you come from?
Han svarte: - I come from Norway, a small country in Europe.
- Lite, men godt, sa jeg.
Den lysluggede ble storligen overrasket over å ha møtt en landsmann i folkehavet på Maracanã. Etter kampen, som Vasco vant 2-1, såvidt jeg husker, gikk vi og tok oss en øl på en av kneipene i Lapa. Min landsmann, som var fra Bergen, var nettopp kommet til Rio og hadde ikke funnet noe hotell. Jeg anbefalte det enkle hotellet jeg bodde på - langt fra luksusen på Copacabana - og han tok inn der.
Om kvelden, før han skulle på by'n, spurte bergenseren meg om råd om hvilken nattklubb han skulle gå på. Han hadde hørt om en kjempetøff klubb som het Subway. Jeg advarte ham på det mest innstendige mot å gå på Subway, der han kunne risikere å få dopa drinker og bli robba til skinnet.
Midt på natta banket det på hotelldøra mi. Det var bergenseren. I bare shortsen. Han hadde vært på Subway, og slukna der. Da han våknet med hodet på bardisken, var han blitt plukka helt rein. Klokke, lommebok, sko og skjorte - alt var borte.
Men bergenseren var like blid, og syntes han hadde hatt en riktig helaften og opplevd Rio slik han regnet med at Rio skulle oppleves.
Det kaller jeg en sporty holdning.




